Dagen startet med et brak 07.49! Jeg hadde jo timet dette til minste sekund på morgenkvisten, klokka skulle jo ringe 07.15, litt slumring, så opp, spise, smøre matpakke osv+++, men alt dette ble nå komprimert ned til ca 41 min (ble hentet 08.30), noe som kan sies å være rekord for min del! Jammen godt at skia ble stullet med både fredag og lørdag kveld..
Vi endte opp med 5 stk på tur i dag, målet : Gjennomkjøring av Hauern før det virkelige rennet 5.feb. Og gjennomkjøring ble det til gangs! Vi som gikk var Tore, Vegard, Jesper, Frode og meg. Jesper, Tore og Frode utpekte seg tidlig som de sprekeste og la i vei i lett stil oppover bakkene fra Kanada. Vegard og jeg hang på så godt vi kunne, og jeg for snakke for min egen del, det ble en veldig tøff start. Snittpuls fra start til toppen ved krysset ved Nykjua var 161.., og når jeg ser på graften fra klokka, kan vel den distansen betegnes som et lagt 4x4 drag, eller kanskje vi sier 1x1.07 drag. Veldig effektiv har jeg hørt! Tore tulla med at vi kunne ta det som et lagt drag, det ble ikke tull det Tore!
Som nummer 2 frem til krysset ved Nykjua var egentlig humøret på topp, og pulsen litt lavere. Det hjelper med god glid (mer om det senere). Som kjent er det litt lettere terreng fra Nykjua krysset og mot Saga. Og her kommer dette med glid inn. For i dag hadde jeg best glid! Frode hadde også noe mystisk under skia, så det skiltes nok bare sekunder mellom oss på glid, men en så seriøs setting betyr sekunder store ting. Det er rett og slett bare deilig å stå litt bøyd i knea og gli fra en annen som står og staker løst ved siden av. Og i det du knaller til med et par kraftige stavtak, så blir det en enorm akselrasjon! Moro! Akkurat på det tidspunktet var det deilig å kjenner at vel investerte kroner i både ski og staver svarte seg. Slike følelser er verdt mange tuserlapper på Bjørn Myhre og lign sjapper! Og enda bedre ble når en annen ukjent kom opp på sia vår og tok til å prate om både dårlig feste og dårlig glid. Det var både trått og fælt mente han. Jeg gled lett i fra...
Men hovmod står for fall er det noe som heter, og det tok ikke mange hundre meterne ut på slettene ved Tranemyrene før jeg merket at god glid er ikke alt her i verden. Frode har tydelig gått mye på ski før, og la vei et en uanstrengt diagonalgang jeg ikke klarte å følge opp. Det koster hvertfall mye krefter å holde tempo oppe.
Så kom de herlige fiskbeinsbakkene etter Tranemyrene og før Eiksetra. Som tidligere beskrevet for ca ett år siden blir Dritabakkene bare en kneik å regne i forhold. Her snakker vi 2 km med fiskebein. Det var liksom aldri slutt. Og tror du ikke unge Vegard måtte gå fordi et godt stykke opp i bakken, hvis ikke han gjorde det så ville han stivne... Hva slags vås er det? Dette tror jeg har noe med psyken å gjøre. Rett og slett for kjøre meg ned, og han opp, ferdig snakka.
I det vi nærmet oss Solvang og Eiksetra var gutta jammen klare for en kaffe, vaffel, en tur i varmen og det som bedre er. Dette hadde jeg ikke regnet med. Her trodde jeg at jeg var ute med en gjeng hardbarka karer som skulle sjekke tiden før Hauern, legge opp løpet osv... Men samme det, jeg kjente jo at jeg trengte den pusten i bakken før Dritabakkene. Hvor lenge vi satt inne på Eiksetra vet jeg ikke, men til slutt måtte jeg hinte frempå at er det ikke på tide at vi kommer oss videre? Jo'a, kanskje det var svaret jeg fikk, og ut i kulda igjen.
Etter å ha fortært både matpakke og svele kjente jeg kroppen responderte litt bedre igjen, og klarte å ikke gire opp altfor mye opp Dritabakkene så det ble noe futt igjen til Tverråsrunden. Og dette ble min runde! Det kostet en haug med krefter, men det er utrolig hvor mye du klarer å hente i kjent terreng, pluss det å ligge først har en også en verdi. Helt nydelig! Tverråsrunden jevnt i sone 4 er jo også en ny erfaring å ta med seg.
Etter Tverråsrunden er det forholdsvis lett terreng til Tverken, mye nedover, og ikke minst, bedre løyper. Det er deilig å kjenne fast grunn for stavene (les hardpakka snø), slik at det bare å kjøre stavene i snøen og igjen kjenne den deilige akselrasjonen.
Ved Tverken hadde vi gått ca 28km, og jeg merket godt at kroppen definitivt ikke vant til slikt hardkjør i så mange mil. Vi tok en rask avgjørelse på at vi avslutter på Landfalltjern av rent praktiske grunner med bil og sjafører og slikt. Men før man kommer til Landfalltjern skal man i 2012 rundt ved Goliaten og bort til Eikerdelet før man går Kamstrupløypa tilbake mot Ballklubbhytta og ned mot Spiralen. Igjen hadde vist Tore, Jesper og Frode fått noe ekstra energi av nye faste spor og la i vei i et tempo jeg ikke hadde mulighet til å følge. De bare seig fra og seig fra, og mine armer og pust tilsa at det var ikke nå jeg skulle sette inn støtet. Selv med bedre spor ble det bare å holde humøret og tempo opp så fort som kroppen tilsa det var mulig. Vegard hang på som en kledd helt vi kom til utforkjøringene mot Eikerdelet. Da hadde kan ikke sjanse, det blir nesten som terrengsykkel mot landevei på nylagt asfalt og litt nedover bakke. Det var 4 stavtak og bort men!
Vi gjorde en rask stopp ved Eikerdelet, trekløveret la inn spurten mot Landfalltjern mens Vegard og tok en litt roligere start. Men etter noen hundre meter vet jeg ikke helt hva som skjedde, for Vegard var borte. Mulig god glid og litt nedover hadde hjulpet meg igjen til litt bedre fart uten å ligge i sone 5 på klokka. Jeg gjorde en stopp i krysset ved Ballklubbhytta, sa fra til noen som sto der at de skulle veilede en mann i sort i sammen retning som meg, og tok noen stavtak mot Ballklubbhytta og Landfallhytta. Hauern går jo den veien gutter, og ikke snarveien og motorveien ned til Lundeplassen. Jeg sto så lenge å ventet ved Landfallhytta at jeg ble ringt til... Vegard hadde ikke hørt på folka i krysset og tatt snarveien han også...
Ved ankomst Lundeplassen satt alle i bilen, smørbilde og lurte på om jeg hadde vært på søndagstur! Nei gutter, det hadde jeg ikke, jeg hadde bare fulgt Hauern løypa så lenge som mulig for å få et realistisk bilde av hva som venter meg søndag 5. feb :-) Men ingen sure miner her altså, alt i alt en kjempetur, en virkelig utblåsning med tanke på brukt energi, og jeg sitter tilbake med noen tanker på hva jeg må gjøre annerledes 5. Feb.
Punkt 1 blir å spise regelmessig, ikke føle at jeg får tom for energi på noen måte. Det tar litt for lang tid å hente seg inn igjen. Resterende punkter må det tenkes over.
Jeg sendte ut en smøresms på lørsdagskvelden, her kommer en oppsummering.
Glid : Swix LF7 glider (Lagt fredag kveld). Siklet og børset og polert med korthåret nylonbørste! Og akkurat den siste finishen skal man ikke kimse av.
Feste :
1 lag Toko grunnvoks, varmet inn avkjøles. 1 lag Swix Blå, varmet inn, avkjølt natten over. Korket ut.
3 lag VR40 i pyramide, korket ut mellom hvert lag.
På en så lang tur må jeg legge flere lag. Det er fortsatt smøring igjen på skia, men dette er nok rester av diverse ekstra smørestopp underveis.
Men hovmod står for fall er det noe som heter, og det tok ikke mange hundre meterne ut på slettene ved Tranemyrene før jeg merket at god glid er ikke alt her i verden. Frode har tydelig gått mye på ski før, og la vei et en uanstrengt diagonalgang jeg ikke klarte å følge opp. Det koster hvertfall mye krefter å holde tempo oppe.
Så kom de herlige fiskbeinsbakkene etter Tranemyrene og før Eiksetra. Som tidligere beskrevet for ca ett år siden blir Dritabakkene bare en kneik å regne i forhold. Her snakker vi 2 km med fiskebein. Det var liksom aldri slutt. Og tror du ikke unge Vegard måtte gå fordi et godt stykke opp i bakken, hvis ikke han gjorde det så ville han stivne... Hva slags vås er det? Dette tror jeg har noe med psyken å gjøre. Rett og slett for kjøre meg ned, og han opp, ferdig snakka.
I det vi nærmet oss Solvang og Eiksetra var gutta jammen klare for en kaffe, vaffel, en tur i varmen og det som bedre er. Dette hadde jeg ikke regnet med. Her trodde jeg at jeg var ute med en gjeng hardbarka karer som skulle sjekke tiden før Hauern, legge opp løpet osv... Men samme det, jeg kjente jo at jeg trengte den pusten i bakken før Dritabakkene. Hvor lenge vi satt inne på Eiksetra vet jeg ikke, men til slutt måtte jeg hinte frempå at er det ikke på tide at vi kommer oss videre? Jo'a, kanskje det var svaret jeg fikk, og ut i kulda igjen.
Etter å ha fortært både matpakke og svele kjente jeg kroppen responderte litt bedre igjen, og klarte å ikke gire opp altfor mye opp Dritabakkene så det ble noe futt igjen til Tverråsrunden. Og dette ble min runde! Det kostet en haug med krefter, men det er utrolig hvor mye du klarer å hente i kjent terreng, pluss det å ligge først har en også en verdi. Helt nydelig! Tverråsrunden jevnt i sone 4 er jo også en ny erfaring å ta med seg.Etter Tverråsrunden er det forholdsvis lett terreng til Tverken, mye nedover, og ikke minst, bedre løyper. Det er deilig å kjenne fast grunn for stavene (les hardpakka snø), slik at det bare å kjøre stavene i snøen og igjen kjenne den deilige akselrasjonen.
Ved Tverken hadde vi gått ca 28km, og jeg merket godt at kroppen definitivt ikke vant til slikt hardkjør i så mange mil. Vi tok en rask avgjørelse på at vi avslutter på Landfalltjern av rent praktiske grunner med bil og sjafører og slikt. Men før man kommer til Landfalltjern skal man i 2012 rundt ved Goliaten og bort til Eikerdelet før man går Kamstrupløypa tilbake mot Ballklubbhytta og ned mot Spiralen. Igjen hadde vist Tore, Jesper og Frode fått noe ekstra energi av nye faste spor og la i vei i et tempo jeg ikke hadde mulighet til å følge. De bare seig fra og seig fra, og mine armer og pust tilsa at det var ikke nå jeg skulle sette inn støtet. Selv med bedre spor ble det bare å holde humøret og tempo opp så fort som kroppen tilsa det var mulig. Vegard hang på som en kledd helt vi kom til utforkjøringene mot Eikerdelet. Da hadde kan ikke sjanse, det blir nesten som terrengsykkel mot landevei på nylagt asfalt og litt nedover bakke. Det var 4 stavtak og bort men!
Vi gjorde en rask stopp ved Eikerdelet, trekløveret la inn spurten mot Landfalltjern mens Vegard og tok en litt roligere start. Men etter noen hundre meter vet jeg ikke helt hva som skjedde, for Vegard var borte. Mulig god glid og litt nedover hadde hjulpet meg igjen til litt bedre fart uten å ligge i sone 5 på klokka. Jeg gjorde en stopp i krysset ved Ballklubbhytta, sa fra til noen som sto der at de skulle veilede en mann i sort i sammen retning som meg, og tok noen stavtak mot Ballklubbhytta og Landfallhytta. Hauern går jo den veien gutter, og ikke snarveien og motorveien ned til Lundeplassen. Jeg sto så lenge å ventet ved Landfallhytta at jeg ble ringt til... Vegard hadde ikke hørt på folka i krysset og tatt snarveien han også...
Ved ankomst Lundeplassen satt alle i bilen, smørbilde og lurte på om jeg hadde vært på søndagstur! Nei gutter, det hadde jeg ikke, jeg hadde bare fulgt Hauern løypa så lenge som mulig for å få et realistisk bilde av hva som venter meg søndag 5. feb :-) Men ingen sure miner her altså, alt i alt en kjempetur, en virkelig utblåsning med tanke på brukt energi, og jeg sitter tilbake med noen tanker på hva jeg må gjøre annerledes 5. Feb.
Punkt 1 blir å spise regelmessig, ikke føle at jeg får tom for energi på noen måte. Det tar litt for lang tid å hente seg inn igjen. Resterende punkter må det tenkes over.
Jeg sendte ut en smøresms på lørsdagskvelden, her kommer en oppsummering.
Glid : Swix LF7 glider (Lagt fredag kveld). Siklet og børset og polert med korthåret nylonbørste! Og akkurat den siste finishen skal man ikke kimse av.
Feste :
1 lag Toko grunnvoks, varmet inn avkjøles. 1 lag Swix Blå, varmet inn, avkjølt natten over. Korket ut.
3 lag VR40 i pyramide, korket ut mellom hvert lag.
På en så lang tur må jeg legge flere lag. Det er fortsatt smøring igjen på skia, men dette er nok rester av diverse ekstra smørestopp underveis.
Endomondo viser aktiv tid, total tid målt på pulsklokka, inkl. alle pauser og kaffeslabras, 5:24.
Endomondo Skiing Workout: was out skiing 39.75 km in 4h:09m:36s using Endomondo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar