Birkebeinerrennet 2015

Birkebeinerrennet 2015.

Målet for 2015 var å gjennomføre. Jeg hadde som kjent tryna Blefjell helgen før Birken og virkelig klemt/vridd venstre stortå. Beslutningen ble som kjent tatt på torsdag før Birken.

Jeg har de siste årene reist med Bjørn Myhre Sport, gjorde det i år også. Svært gjennomført og enkelt opplegg. Men jeg kjente tåa godt oppover i bussen, værre på fredag morgen enn torsdag. Men nå var det ingen vei tilbake, kan ikke akkurat bli med bussen opp til Rena lørdagen morgen og ikke gå.

Fredagsbirken ble jo svært tung i 2015, og alle fabrikantene av smøring ventet i det aller sist med å legge ut noe endelig tips for lørdagen. Det hadde jo snødd store deler av fredagen, og værvarslet sa kaldt og fint vær på lørdagen, men hvor langt ned ville det holde seg kaldt? Ble det tørrvoks eller klister? Lenge siden det har blitt diskutert så mye, og lenge siden smøreteamet til Bjørn Myhre var så usikre også.

Men det ble tørrvoks. Stor ståhei i garasjen på hotellet fredag kveld, ble lagt både grunnvoks og grunnklister omhverandre. Dette er vel kanskje den eneste fordelen med å starte sent på lørdagen, du har all verdens av tid med å legge de siste lagene med smøring helt oppe på start. Hadde fint rukket å ta av alt og lagt klister dersom det hadde blitt nødvendig.

Jeg valgte samme taktikk som tidligere år, prøve å holde pulja så godt som mulig opp til Skramstad. Vi ble informert om noe glatte spor de 3 første km, noe som viste seg å stemme. Det ble litt gåing mellom sporene, men med så mye VR55N som jeg hadde under skia gikk det helt greit.

Jeg ankom Skramstad på akkurat timen. Og var det lenger til Skramstad i år? Det føltes hvertfall sånn. Det ble en kort stopp, få i seg mye drikke. Jeg droppet drikke i sekken i år, veide den akkurat til 3,5kg uten mat og la i vei. Angret på det kan du si. Dritvarmt fra start til Skramstad, drikke på den distansen hadde vært deilig. Tidligere har det vært en ekstra drikkestasjon før Skramstad, men ikke i år nei.. Typisk.

Fortsatte mot Dambua, farta opp til Skramstad har tatt mye krefter, merker at jeg er litt mer sliten enn jeg har lyst til. Mener å huske at det er mye høy puls i de siste bakkene før det går nedover. Det er deilig med litt hvile i nedoverbakkene mot Dambua, tåa setter også stor pris på det. Faktisk så stor pris på det å stå stille at det gjør litt over middels vondt å komme i gang igjen. Og det hjelper ikke på når jeg klarer det kunststykke å få staven mellom beina, på flata, så jeg tryner så langt jeg er. Og med litt kramper i låra strekker jeg meg ut over minst 2 spor. Noen kjefter litt, mens andre roper "går det bra?". Heldigvis fikk jeg ikke tåa i klem denne gang. Klarer å samle meg, komme meg på beina og rusler rolig videre. Ankommer faktisk Dambua før 2 timer.

Jeg bruker litt over timen fra Dambua til Kvarstad. Har også denne distansen blitt lenger? I år synes jeg det tok langt tid før jeg hørte musikken og det andre som finnes på Kvarstad. Skia har blitt mer trå over fjellet, spør Swix smøreservice om noen tips. Og vips, av med skia og en av dem mener jeg har får mye smøring og skraper av litt. Han mener også at han vil legge på litt ferdig blanda mikstur han har på en maskin for å jevne ut litt. Og som fortvilet over trå ski tenker jeg, greit, kjør på.

Ny smøring fra Swix gir spikerfeste opp fra Kvarstad. Kanskje litt for mye spikerfeste! Faktisk så mye feste at det blir bare labbing til Midtfjellet. Igjen er det mange flotte sletter der du kan stå å stake og stake, som for min del blir labbing. Det er akkurat som jeg har sandpapir under skia. Hva nå de la under skia på Kvarstad så funket det ikke over fjellet.

Ny matstasjon på Midtfjellet, og ny Swix smøreservice også. Og heldigvis kom jeg over en virkelig effektiv mann. Jeg sa at skia var trå, og at jeg hadde fått hjelp av Swix på Kvarstad. Du er ikke førstemann fikk jeg raskt høre. Av med skia, og maken til serivce denne gangen. All smøring av, han la på både noe blått under og noe annet. Kjørte på med noe hurtigglider også, og vips, det var som å få nye ski. Gli'a tilbake, og feste også. Jeg hadde stort sett knallski resten av turen.

Med "nye" ski er det ny giv mot Sjusjøen, endelig kaffe og cola! Jeg hadde egentlig håpet av varmen skulle myke opp snøen på vei ned fra Sjusjøen. Der tok jeg feil! Snøen var både hard og kaldt. Jeg er egentlig veldig glad i skarpt føre, men akkurat her... liker jeg gjerne slusj. Jeg måtte bare at det helt rolig, nesten ikke mulig å bremset med å ploge nedeover bakkene. Måtte kjøre litt i kanten der det var noe mykere snø. Og i år som i 2013, veldig mange gale mannfolk. Det ropes og det kjøres, totalt uten kontroll. Når du er i pulje 18 kan du like greit ta det litt med ro ned disse bakene, merket er gått allikevel. Men jeg mistenker at mange glemmer akkurat det, og disse mannfolka er det mange av! Like mange som i 2013, minst!

Jeg trodde et øyeblikk at ny pers var innen rekkevidde. Kilometerne mot mål kom raskt på, men det gjorde jammen tiden også. Og dessverre tiden vant, med 11 sekunder!

Svært glad for å komme i mål! 11 sekunder bak personlig rekord fra 2012. Både jeg og tåa hadde overlevd. Følelsen av å komme i mål kan ikke beskrives, den må oppleves. Og den er sterkest i Birkebeinerrennet.

Jeg skrev i 2013 at jeg var klar for 2014, i år er jeg ikke sikker på 2016. Birken er et svært godt treningsmål, men samtidig legger det press på skitrening gjennom hele vinteren, og med så dårlig vinter som 2014/2015 har det vært mer press enn et godt mål. Jeg merker også at jeg trenger å knekke koden med langrenn i større grad enn jeg har klart til nå. Må få farten opp på en måte, klare å gå effektivt uten at det koster altfor mye krefter. Jeg er definitivt ikke der ennå.

Mulig vi sees på Rena i 2016...